Hytteliv med internett

Jeg registrerer at noen mener hytta helst skal være fri for internett og annen moderne teknologi. Jeg er helt uenig. Sitter på terassen og veksler mellom å se på utsikten mot Eidangerfjorden mens sola beveger seg mot endestasjonen for i dag i skaret ved Skjelsvik, og på PC- skjermen der hurtigruta har kommet  til Rørvik. 

Utsikten er mer spektakulær på hurtigruta, men jeg er utrolig fornøyd med den jeg har. Og har aldri savnet noe når jeg tidligere har sittet og bare sett utover. Men noen sideblikk på hurtigruta synes jeg passer godt inn. Men det er ikke mange andre (dvs ingen til nå)  TV-program som får blande seg i hytteutsikten. Men musikk på øret hender det oftere jeg unner meg. For øyeblikket Mike Bloomfield fra Wimp. Men de siste minuttene av solnedgangen og kveldsstemning er i stillhet. Dvs jeg hører båtlivet og fuglene. Sommerstemning. Og valgfriheten til å bruke nett og natur om hverandre synes jeg er herlig.

Sommer

Det er sommer i hagen. Kort blomstringstid på enkelte, så det er om å gjøre å nyte øyeblikket. 

Om å fylle 60

Fylte 60 her om dagen. Fruen følger etter om noen uker, så vi slår sammen feiringene i juni. Invitasjonen til denne innledes slik: "60 er bare et tall." Nja.... Jeg kan nok ikke nekte for at det å runde runde tall, setter i gang noen tanker. Tidligere rundinger kort oppsummert:
10 år: Er det noe ekstra i gave i år tro?
20 år: Myndig! Jippiii!!
30 år: Tida som ung og lovende er over. Hva blir det til?
40 år:  Førti, feit og ferdig? Nei, ikke det akkurat, men litt førtiårskrise: Burde jeg ikke kommet lengre?
50 år: Lengre? Hvor da? Hvorfor det?  Livet er ålreit!

Da jeg var 56 fikk jeg konstatert Parkinsons sykdom, og det har preget det de siste fem årene. Jeg har skrevet blogg om det fra september 2009, og i det andre innlegget om parkinson, skrev jeg:
Jeg rusler av gårde i mildt og vakkert septembervær. Tankene mine sier "lett og ledig slentrende gatelangs". Men så: Hva f.. er dette? Jeg ser plutselig mitt eget speilbilde i et vindu, og det er jo ikke meg. Det er en stavrende karikatur av en olding, krokrygget og sein og stiv i ganglaget. Ikke rart alle de pene damene ser rett gjennom meg. 
Jeg har også bidratt med dette bildet til Parkinsonforeningens postkortkonkurranse ( Se http://www.parkinson.no/kort/?p=11723 )

Ja, jeg er opptatt av hvordan jeg ser ut. Noen ganger når jeg ser meg i speilet, ser jeg kroppsspråket til faren min, da han nærmet seg 80. Det er ikke kjekt. Hvis noen sier til meg at jeg er kjekk, må jeg innrømme at jeg tenker "du juger". Men jeg blir litt oppmuntret likevel, så ære være dem som tar seg bryet med å juge litt for meg.
- Vi avviser helt at noen kan mene det?
- Nei, ikke egentlig. Men jeg klarer ikke å viske bort det jeg faktisk ser i speilet noen ganger: Og det er  ikke  vakkert.
- Men du sier "noen ganger". Så noen andre ganger er det ålreit?
- Nesten i alle fall. Helt rake i ryggen er vi jo aldri lenger. Men ja: Noen ganger er det ålreit!

Og det jeg skulle fram til er at når jeg nå ser meg i speilet og ligner en 80-åring, så kan jeg si til meg selv:
- Men, jøss, jeg er jo bare 60!! Har masse moro igjen i livet.

Det var hyggelig å fylle 60. Mange gratulasjoner på facebook. Kake, fin gave og gode ord på  jobben.
Kaffe og kake med familien på dagen. Og som sagt: Mer feiring kommer.

Og en ting til: Jeg har bestemt meg for å bli enda mer kynisk i utnyttelsen av sykdommens muligheter. I litteraturen om parkinsons sykdom er det beskrevet så mange symptomer av ulike slag, at jeg er garantert å finne passelige unnskyldninger mot alt jeg ikke liker å gjøre. Er klønete, blir fort trett, depresjoner, glemmer, mister balansen osv. Og jeg tenker: i 40 år har jeg vært pliktoppfyllende. Nå har jeg et ukjent antall år med brukbar funksjonsevne foran meg: Da gjør jeg hva pokker jeg vil!
- Ta en dram?
- Eeeh... er det ikke litt seint? Og gleden ved alkohol er ikke det samme.. sjokoladebit i stedet?
- Hva er vitsen med å gjøre som en vil, da?? Når ikke det smaker med dram lenger?
-  Vel, vel ...Det er nå litt opp og ned med den saken. Men ikke alltid og når som helst ... som før .. Har vi egentlig mer lyst på sjokolade, tar vi det ...
- Men, vi blir feite av sjokolade.
- Bare skremselspropaganda fra fruen!
- Oj! Tøffe Tom om natta?
- Ja. Bedre seint (på natt) enn aldri! Eller??

Hva skjedde?

Det ble taust på bloggen min. Som varslet for sju uker siden, har jeg konsentrert meg om et bokmanus. Og blitt fullstendig oppslukt av det. Fruen begynner så smått å vise små tegn til bekymring. Hun sier ikke noe, men etter snart 40 års ekteskap, er det ikke så lett å "late som" for noen av oss. Auraen lyser: LATER SOM JEG IKKE BRYR MEG, MEN I JØSSE NAVN HAR DU TENKT Å FLYTTE INN I BOKA DI ? Ordvalget hennes er nok mer nøkternt, men noe i den retningen i alle fall. Som med alt annet  som er ubehagelig eller dumt, skylder jeg nå på Parkinson. En venn viste fram et hefte fra Parkinsonforbundet som handlet om ikke-motoriske symptomer på denne sykdommen, og det er blancofullmakt til allverdens problemer og avvik: Glemmer, blir rastløs, tenker bare en ting av gangen, lett for å ta til tårene, deprimert osv. Så når jeg nå i noen uker, har vært monomant opptatt av et manus, så er det ikke fordi jeg er mann, men fordi jeg er en mann med parkinson!
- Ja, ja, sier fruen. Noe må det jo være!
- Ja, sier jeg. Og det er parkinson.
- Mm, svarer hun.
- Ja, bare "Mm" du, sier jeg. Inni meg. Med innestemme inne i hodet.

Men det var aldri meningen å gi opp bloggen, så derfor har jeg nå med litt streng stemme til meg selv, bestemt at det er på tide å ta den opp igjen. Ang sykdommen og utviklingen av den, har jeg to kommentarer:
- Jeg får fremdeles med jevne mellomrom høre at jeg ser bedre ut enn før.
- Hver morgen tenker jeg at dette blir verre og verre.
"Dette" betyr i dette tilfellet det å få beina i golvet og reise seg opp. Ikke tenkt over problemet? Ikke jeg heller før i det siste halvåret: Stive og vonde muskler er en del av livet med parkinson, og i min kropp flytter problemet litt rundt etter innfallsmetoden. Jeg har i alle fall ikke funnet noen logikk i det. Fra ryggen til lårene til nakken til fingrene, og tilbake til ryggen. Det er det sikreste: Vond rygg med jevne mellomrom. Men nå har det satt seg i føttene en periode. Så morgenritualet starter slik: (Vanligvis etter seks timers ganske god søvn; takker alle gode makter for et relativt godt sovehjerte, som ikke alle med parkinson har gleden av.) Første tanke: Er heldigvis ikke parkinsonorientert ennå: Hva skjer i dag? Er det hverdag eller helg? Eller tankene fra dagen før fortsetter (hva skal jeg skrive ...) Eller noe i den duren. Men så må jeg snu meg for å rekke vekkerklokka (som noen ganger har ringt, og noen ganger ikke). Og da er vi på trinn to: Ojsann, er det der jeg har vondt i dag?
- Skal vi utmale dette med vonde muskler mer nå? Det er jo ikke allverdens interessant. I vår alder er det vel ikke mange som opplever å våkne en morgen uten vondt ett eller annet sted?
- Nei, men vi kan vel bidra med vår andel? Vi har tross alt hørt en del andre vitnemål om hvor folk har vondt?
- Og det syntes vi var både interessant og underholdende?
- Sjelden.
- Men, vi derimot..?
- .. er utrolig artige og spirituelle i vår beskrivelse av vondter! Nei, du har rett, det har begrenset interesse.
- Så skal vi?
- Kutte ut?
- Ja, takk.
- Selv takk.

Bare som avslutning: Det vi skulle fram til var at det å sette beina i gulvet gjør vondt, og det er ikke alltid de bærer helt i første forsøk. Så starten på dagen er klønete så det holder. Stavre ut på badet og få i seg dagens første dose med piller.

Men så kan det likevel være at at et par timer senere, sier en eller annen: "Du ser bedre ut enn før". "Så hyggelig. Takk skal du ha," sier jeg. Og det er oppriktig hyggelig med slike kommentarer. Særlig fordi jeg er enig: Stort sett føler jeg meg i relativt bra form.Takket være gode medisiner, og trening.

Så noen ganger lurer jeg på om jeg blir verre eller bedre? Nøkternt sett, er det vel sånn at forfallet i hjernevevet med påfølgende fysiologiske endringer utvikler seg. Så hvorfor synes jeg og andre at jeg er bedre? Ønsketenking? Kanskje. Medisin? Opplagt en viktig forutsetning. Men jeg har tatt samme medisiner i samme doser nå i ett og et halvt år, og senest for få uker siden sa noen at "du ser bedre ut enn for et halvt år siden". Jeg har noen enkle evalueringskriterier for min egen tilstand:
- Ganghastigheten på tredemøllen når jeg varmer opp til trening. Den gikk en del opp da jeg startet med ny medisin for 1, 5 år siden. Så økte den gradvis de første ukene. Og har holdt seg.
- Tråkket på sykkelen. Hvilket gear er naturlig å bruke på visse steder på vei til jobb? Samme utvikling der. Gradvis bedre fra november 2010, og faktisk fram til i dag.
- Vektene på treningsapparatene: Jeg øker gradvis. Riktignok svært, svært sakte. Men dog.
- Skrivetempo på tastaturet. Det måler jeg ikke (burde kanskje gjort det), men jeg har jo en følelse av hvordan det går. Følelsen sier at tidvis er tempoet ganske bra, selv om det  fremdeles blir en god del feil, som må rettes opp. Men jeg er veldig sikker på at skrivetempoet mitt er bedre i dag enn for et år siden.

- Kanskje vi snakker placeboeffekt; fordi medisinene var merkbart bedre forventa vi at det skulle fortsette å bli bedre?
- Tror vi veldig på placeboeffektene?
- Det var jo et overbevisende program på Schrødingers katt vi fikk tips om.
- Greit. Det har noe å si hvordan du tenker. Men de drar det veldig langt.
- Blir strekk i laget, mener du?
- ?? Nå ble vel fotballmetaforene vel luftige her..
- Jeg tenker sånn: De går høyt på banen og skårer mål med et forskningsresultat som virker overbevisende. Så blir ballen spilt tilbake med kritiske spørsmål, men forsvaret og midtbanen ligger for lavt og har ikke noe å bidra med. Kontringen fortsetter og motstanderne skårer. Strekk i laget- .. er du med?
- Hm. Ok, forklaringen holder på et vis, men det er ikke veldig effektiv metaforbruk når du må bruke fem ganger så mange ord på å oppklare hva du mente!
- Ok. Da glemmer vi den. Men hvem drar placebo for langt?
- Schrødingers katt. Ut fra det programmet kunne en slutte at medisin ikke betyr noe, at tanken betyr alt.
- Det er  feil.
- Sikker?
- Som banken. Før finanskrisa.
- Ok. Og hvorfor er vi så sikre?
- Vi kan jo bare drøye en pille et par tre timer over tida, så merker vi det.
- Fordi vi tror det?
- Tull!
- Så hele placeboeffekten er bare tull.
- Langt i fra. Men som med alt annet: Det må balanseres. Det er bare en del av en stor helhet. Vi vet jo ikke hvor mye tankene betyr, men vi vet at de medisinene vi tar er virksomme i seg selv.
- Ja. Men da gjenstår fremdeles spørsmålet. Hvorfor blir vi bedre på tross av at vi blir verre?
- Trening.
- Javel?
- Etter at vi fikk madopar, har vi kunnet trene såpass intensivt at vi trener oss opp. Mens vi før trente for bremse forfallet, blir vi nå bedre på visse områder. Presser 80 kilo i stedet for 60 med beina. Romotstand 18 , før 14, osv.
- Men det er ikke det folk legger merke til. De ser ikke på lårmusklene våre, de ser på fjeset, at det er mer liv.
- Optimisme. Fordi ting går bra.
- Og ting går bra fordi vi trener?
- Ja.
- Men det er vel bare en delforklaring det også..
- Jo ... Vi må vel ta med at det går mot sommer også.
- Ja, du sier noe. Sommer kommer
- Tidelibom
- Ole Brumm dekonstruksjon? Det tiner mye mer enn før, tidelibom og hurramegrundt ...
- Sommer er bra i alle fall.
- Tiltredes. Hvis ikke det også er en placeboeffekt?
- At sommeren bare er der fordi vi tror på den?
- Nei, jeg mente at vi blir bedre fordi vi tror lys og varme virker.
- Men egentlig virker det ikke?
- Ja, det var det jeg lurte på.
- Jeg tror det var blandet noe skummelt i det TV-programmet jeg.. Fordekte hallusinogener ..
- Men det er jo ikke uvanlig for parkinsonpasienter å hallusinere.
- Nei, sant det...Hmm .. Sette på litt musikk? Canal digital har forsynt oss med Wimp nå ...
- Ja, takk.

Vår og sånt..

Jeg og fruen har vært en langhelg i London. Våren var kommet et godt stykke lenger, og det var (!!!) ikke spor av snø. En herlig følelse! Vonde føtter om kvelden, og innimellom en følelse utmatning, er parkinsonbidraget i den andre enden av skalaen. Storbyferie er en utfordring i så måte, for du må bare bruke beina en del.

Det våres!

Berta og Anna koser seg med de første tegn på vår ved Porsgrunnselva. Og gleder seg til fortsettelsen. Nå er vi i gang igjen!

Anders og Anne-Lise synes det er litt kaldt på beina på snøen så de nyter elvespeilet i stedet.

Andre er mer actionorientert

Borte vekk ....

Tit-tei!!

Men Lillan og Bjarne bare gleder seg vilt til alt som venter med vår og varme.

Ekte mannfolk?

Jeg tror faktisk jeg er på vei til å bli et ekte mannfolk med hjelp av sykdommen parkinson og medisinene jeg tar for det. Det er etter hvert vanskelig å skille hva som skyldes sykdom og hva som er bivirkninger av medisin. Samme kan det være. Virkningene er der.
- Nå er vi unyanserte, da!
- Ja.
- Og det er greit?
- Ja.
- Ok? Og hvorfor det?
- Hvorfor ikke?
- Fordi nyanser er en del av sannheten.
- En vesentlig del av det å forstå noe, er å forenkle det til et handterlig nivå.
- Men noen ganger fører forenkling til feilslutninger.
- Som i dette tilfellet kan være?
- At symptomer som er medisinbivirkning, og dermed mulig å endre, blir tatt for upåvirkelig resultat av sykdomsutviklingen.
- Direkte symptomer av sykdom kan også påvirkes. Med medisin.
- Ja. Men på andre måter enn bivirkninger. De krever ulike tiltak. Du må vite hva som er hva for å handle rett.
- Ok da. Men her og nå er det ikke viktig.
- Ok. Unyansert for en dag.


Men det er ikke unyanserte framstillinger som er poenget. Utgangspunktet er at jeg aldri har følt meg som et ekte mannfolk.
- Hva er det egentlig? Ekte mannfolk. Er det ikke bare en gammel klisjè?
- Jo. Gammel men seiglivet.
- Og er..
- Menn som vinner konkurranser.
- Hva slags konkurranser?
- Alle
- Må han vinne alle?
- Du bør vinne så mange som mulig og det er spiller ingen rolle hva det konkurreres i. Bare du klarer å provosere noen til å konkurrere med deg.
- Og vi er ikke vinnere.
- Vi mangler konkurransegenet. 
Jeg har aldri skjønt ordentlig de sosiale kodene som gjør at menn alltid må konkurrere. Om å være sterkest. Morsomst. Kunne flest filmreplikker. Ha de beste musikklistene. Huske skøytetider. Jobbe flest timer. Være mest sportsinteressert. I prinsippet tror jeg alle konkurransene handler om kvinner: Den som vinner konkurransen, vinner damene. Men det åpenbare er jo at de fleste damer ikke interesserer seg for dette. Det er mye enklere å bare gå og snakke med dem hvis man vil ha kontakt. Er min er faring. Men det er mulig det her skjer ting som jeg ikke oppfatter. Uansett: Jeg mangler genet, og er dermed ikke med i konkurransen. Men det finnes også andre symptomer som blir assosiert med ekte mannfolk, og det er her jeg tror parkinson hjelper meg på veg:

1. Rastløsheten (som jeg har omtalt tidligere):
   Må stadig drive med ett eller annet. Mens jeg før kunne fordype meg i bøker eller musikk, må jeg nå stadig bevege meg. Ekte mannfolk leser ikke bøker.
2. Gjør noe:
   Ekte mannfolk er i gang med arbeid av ett eller annet slag hele tida. Jeg bor store deler av fritida i snekkerboden og elsker det. Viser stolt fram nytt hjemmelaget stuebord. Sønnens samboer bestilte minibord til kaffe på senga og lignende. Og så fornøyd ut da det ble overlevert. 
3. Jeg ser sport på TV. Det meste på TV klarer jeg ikke å engasjere meg i. Men det enkle plottet i en sportssending er greit: Hvem vinner. Heier uforbeholdent på Petter Northug. Fruen kritiserer ham for å være slem mot svenskene. (Sport er ett av få områder der fruen er helt og holdent på jordet, så det jeg bare overhører innvendingene.)

- Oj oj.. Er det for å markere mandig fryktløshet at vi nå plutselig tør å bruke så sterke ord?

- Nei. Dette dreier seg jo om rene fakta. Der har vi alltid vært på linje. Vi holder oss til sannheten. Og det er jo sant. Hun har ikke peiling!

- Joda, men...

- Nei! Nå må vi ikke rote det til her. Respekt for fruen er en ting, men vi skal ikke juge!

- Men det er veldig direkte sånn svart på hvitt. Vi kan jo aldri..

- Du tror hun blir sint?

- Kan hende..

- Vedde?

- Nei, ja .. ok. Om hva?

- Fruen bestemmer.

- ?

- Vi ber henne lese.

- Som alltid.

- Hvis hun blir sint..

- Gjør hun som hun finner for godt uansett.

- Nemlig

- Og hvis hun ikke blir sint...

- Vil hun sikkert finne en premie. Siden vi har bedt så tydelig om det.

- Hmmm..

- Ok?

- Ok. Men hvis hun sier hun ikke er sint, men er litt sur på oss likevel ...

- Så er utgangen desto mer spennende.

- Hrm..Ok. 

4. Gadget- gleden

Jeg går på Biltema og Claes Ohlson. På slutten av tida mi som tillitsvalgt snakket jeg med en av de kvinnelige kollegene som lurte på om jeg var mye på Claes Ohlson, sånn som alle andre menn. Og måtte bare svare at jeg ikke visste hvem eller hva Claes var, og at jeg ikke hadde sans for å handle i andre butikker en bok- og musikksjapper. Nå elsker jeg enhver butikk med fancy verktøy og ikke minst nye elektroniske dingser. Jeg prøver å bevare min sunne økonomiske sans (som alltid har vært litt frynsete, men tross alt til stede), men det holder hardt noen ganger. Jøss, så mye verktøy og dingser det finnes. Og det er så mye jeg har bruk for, nå som jeg er litt mannfolk og lager ting og sånn! Fres for eksempel. Har jeg ikke, med er ikke til å komme utenom hvis jeg skal fortsette å lage bord med avrundet kant og fellinger i sammenføyningene. Ikke sant. Men hvor fin må den være. Holder Biltema? Spørs...

Så det er viktig å se de gode sidene ved å bli syk. Riktignok savner jeg den roen jeg hadde i kroppen før, og gleden ved å vandre inn i en god bok og la seg oppsluke. Men at jeg skulle begynne å ligne (i alle fall litt) på et ekte mannfolk, er jo fantastisk. Hadde jeg aldri trodd!

PS: Jeg har ikke gitt opp bøkene. Det går bare litt i bølger. Lesegleden er også seiglivet, nemlig!

MIN SKOLEHISTORIE 8: Fra ungdomsskolen til gymnaset. Og ML-skolen

Jeg gikk ut av ungdomsskolen med ok karakterer. Jeg var oppe til både skriftlig og muntlig eksamen, men underlig nok, har jeg ingen konkrete minner om noen av eksamensdagene. Fruen minner meg om "grisgrendt", som ble norskoppgavens snakkis: Så godt som ingen forstod hva det betydde, og alle syntes det var et morsomt ord. På linje med "skvatarausi rykkja rova". (Leif Justers oppgjør med samnorsken. http://www.youtube.com/watch?v=FDH6OHz7_nU) Men utover det er det smått.

MIN SKOLEHISTORIE 7: Heistad ungdomsskole. Lærer læreren noen noe?

Ja, jeg lærte noe på Heistad ungdomsskole. Vi på kursplan 3 hadde de beste lærerne.  Av to grunner tror jeg: En mer eller mindre bevisst prioritering fra ledelsen: De flinke må i alle fall ha gode lærere i de teoretiske fagene. De skal jo på gymnaset. Og for det andre: Lærerhierarkiet. De med høyest status velger først. Og at det var en viss sammenheng mellom status og dyktighet.

Å se bra.

Parkinson blander seg inn i så mye, og det siste jeg har oppdaget, er at han tuller med synet mitt også. Jeg har hatt progressive briller i en del år. Det tok tid å venne seg til å gå med dem. Da jeg gikk ut av butikken første gang, rullet asfalten opp foran meg i en faretruende bølge, som heldigvis beveget seg framover i samme tempo som jeg gikk.